Burmas siste burmeserkatt

I Rangoons mange bakgater levde det mage katter, mange katter av allslags raser.
Kongedømmet Myanmar led under fattigdom og krig. Verken mennesker og katter kunne unnvike byens mange harde straffer. Likevel lyste hver dag solen, likevel lyste hver natt månen i Rangoons mange mørke ganger.

Wong Mjau var en burmeser katt en hannkatt i all sin prakt, han var den siste i sitt slag, derfor følte han seg ensom og forlatt. Han var en aldeles romantisk katt som resiterte og sang, i nattens ensomhet og kvast. Men hans kjærlighet var stor for stor til å la vinden føre bort. Så hans hjerte led og brast hver kveld mer og mer . Hvor er du min store kjærlighet han skrek hvor er du lyset i min sjel, ta meg med der du er.

I sin fortvilelse ser han opp mot det mørke stjernesjø. Der får han se, slik aldri før, månen så vakker som den er. Fra den dagen av var han månegal, blendet av dets glans. Hver kveld han klatret til byens topp, for å se sin kjæreste stå opp. Og hver morgengry for en sorg, som bare en forelsket katt kan forstå.

I mange år han levde slik med stevnemøter i Rangoon by. Men avstands kjærlighet er ikke lett, for dem som prøver en applaus for det. For Wong Mjau en evig pine å ikke kunne ta ved sin kvinne. Hans lengsel blir for sterk en kveld da skyene gjemmer henne vekk. Bestemt på at det må finnes et sted, hvor de kan treffes og leve i fred. Månegal han drar fra land til land i håp, om en natt være der månen er.

Hans pels nå så grå som stein og bena ikke like sprek han til verdens ende kom, men fortsatt full av håp. Ikke noe mer å se bare havet fra klippen ned. Uredd han sto og ventet med sin måneskinn i mente. I begeistring ser han opp på sin måne så nærme nå. - Denne gangen er du min, denne gangen er jeg din. Han tok til sprang, han håpet nok, at hoppe ville være lang nok. For ham å strekka labben frem, ta tak og aldri slippe månen mer. Stupet hans traff det mørke havet, som kun bærte månens gjenskinn i skjæret.